• Eva Arnesen

Er det vår skyld?

Er vi med på å lage et samfunn som gjør at flere og flere føler at livet er altfor tungt?

Har prestasjonsjaget gjort at vi oftere føler at vi ikke er gode nok?


Jeg har mange spørsmål jeg har gått rundt og tenkt på de siste dagene. Jeg leser nesten daglig om mennesker som sliter så mye at de f.eks ikke klarer å stå i en jobb. Det er ikke det at de ikke vil, men de klarer ikke. Det er en forskjell der, og det er viktig å ikke stigmatisere dem. Jeg blir veldig provosert over ordet "naver."

Jeg har jobbet med mennesker i mange år, og felles for de som ikke klarer å jobbe er følelsen av skam.

Det blir ikke noe bedre når de blir beskyldt for å være late og snylte på samfunnet. Det å stå utenfor samfunnet, som de ofte ender opp med å gjøre, er ikke noe de velger frivillig.

Jeg tror samtlige jeg har snakket med sier: "Jeg skulle ønske jeg klarte jobbe. Bidra med noe."


Men hvorfor er det slik at flere og flere sliter. Har vi blitt for bortskjemte og tåler for lite? Leste en artikkel i VG for noen dager siden hvor det var et tema.

Har det blitt sånn? Er det for lett å bruke ordet "deppa"?

Det å ha en dårlig dag og være deprimert kan ikke sammenlignes.


Jeg har ikke svaret klart for meg, men jo mer jeg tenker på dette jo flere spørsmål får jeg. Hva er årsaken at det øker med psykiske plager og bruken av "lykkepiller". Det er mitt innrykk at dette øker iallefall.


Jeg vet hva som påvirker meg hvis jeg har en dårlig dag. Det er sosiale medier. Det er så mye lykke. Spesielt i helger og høytider. Det skåles i glass i sosiale lag, og familier er så lykkelige.

Det påvirker meg, men jeg har begynt å se litt "bak bildene." Det har vært noen innlegg hvor man skriver så rosende ord om sin partner - "du er mitt alt" eller " jeg klarer meg ikke uten deg."

Så har jeg tenkt at det er koselig at noen holder sammen, og er lykkelige. Men så dukker det opp nye oppdateringer.." er ikke i et forhold" - "skilt". Profilen er rensket for felles bilder og den nylige lykken jeg leste om er borte vekk.

Det kan jo ikke ha skjedd så fort. Hvorfor vil vi framstå som lykkelige i sosiale medier? Er det fortsatt så mye tabu rundt omkring knyttet til det å slite med forskjellige ting at vi heller vil vise en usann versjon av oss selv?


" Vi har flyttet fra hverandre - men er lykkelig skilt" Den overskriften har jeg sett mange ganger. Lykkelig skilt? Ja på sikt så tror jeg at mange får det bedre, men rett etter et samlivsbrudd så har jeg vansker for å tro at det er så mye lykke.

Så til og med her skal vi vise at vi har det bra. De fleste vet og forstår at et samlivsbrudd kan være tøft å gå gjennom. Så si det da! Eller ikke skriv noe. Alt trenger ikke deles heller.


Tilbake til det jeg startet med å skrive. Er det forbundet så mye skam med å ha det vanskelig?

Klarer vi ikke å vise de som kommer etter oss at livet svinger?


Som sagt så har jeg ikke konklusjonen, men det jeg vet er at de som sliter de ønsker ikke å ha det sånn.

Jeg tror på "bli din egen lykkes smed". Vi må slutte å sammenligne oss med andre. Lev ditt liv slik du vil - ikke la forventningene til å ha alt på stell gjøre at du ikke føler mestring.


Jeg eier ikke huset jeg bor i. Jeg leier. Det er det mange som mener noe om. Det er utrolig hvor personlige spørsmål folk syns de kan stille meg da. Jeg svarer jeg, men det at jeg leier det er ikke helt innafor i Norge.

Jeg vil ikke passe inn i den A4 boksen med hus, to biler, hytte på fjellet og 2,5 barn. Det ville ikke vært et problem for meg å føle med totalt mislykket med voksenlivet hvis det var det jeg måtte oppnå for lykke.

Men det tillater jeg ikke. Jeg vet at bak fasaden til mange er ikke alt så rosenrødt.


Hva tror dere er årsaken til at f.eks ungdom får ME diagnosen? ME er forkortelse for myalgisk encefalomyelopati eller kronisk utmattelsessyndrom.


www.instagram.com/evaarnesen1









65 visninger
  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • Black Pinterest Icon
  • Black Twitter Icon
  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • Black Pinterest Icon
  • Black Twitter Icon