• Eva Arnesen

Sammenbrudd på blå resept?

Jeg er en av dem som leser mange forskjellige blogger. Jeg liker å høre andres tanker, og hvordan de løser forskjellige dilemmaer.

Jeg har lest et blogginnlegg som gjorde at jeg fikk noe å tenke på. Det innlegget handlet om:

  • Når livet ikke går på skinner.

  • Rykter og fasade.

  • Hvem står bak og sprer negative ting om andre? Hvorfor?

  • Er det mennesker du kjenner godt eller er det bare sånn det har blitt?

  • Er det greit å sparke den som ligger nede?

  • Hvem er de som "stempler" andre, eller lager historier som passer for å kunne spre litt sladder.

Som sagt..dette ga meg litt å tenke på. Hvordan vi mennesker er mot hverandre.


Når man skriver en blogg så blottstiller man seg også mye, og risikerer negative kommentarer om seg selv og sitt liv. Men det jeg skriver nå er min opplevelse av tiden etter et samlivsbrudd.


Etter min egen skilsmisse har jeg både frivillig og ufrivillig trukket meg tilbake fra et sosialt liv. Det er slitsomt å henge med sosialt hvis man ikke byr på seg selv. Når man er sliten så orker man ikke det.

Det er ikke alle som tåler/orker at en venn eller venninne har det tøft. Handlingsrommet for hva man kan si og gjøre har jeg merket stor forskjell på hos de jeg kjenner. Noen lar deg bomme litt og legger det på kontoen "midlertidiguteavdriftpgaslitenalenemorsyndromet", mens noen har mer enn nok med seg selv og evner i liten grad å gi noe hvis de ikke får noe tilbake. Jeg tenker ikke på materielle ting her.


Når jeg har slitt med mine egne problemer har jeg ikke alltid orket å høre på andres problemer. Jeg skal innrømme det. Men når man ikke fikser sitt eget kaos så er det kanskje lurt å ikke gi noen råd til andre heller.


Jeg har mistet noen venner etter min skilsmisse. Men jeg savner de ikke. Det var nok aldri et godt vennskap der, bare et ønske om å være venn med fasaden min. Ikke meg. Ikke Eva.


Når jeg ble en sliten alenemor var det selvfølgelig ikke morsomt å invitere meg på middag lenger. Jeg bidro ikke med så mye positivitet i den perioden. Man er litt "ute" fordi familien din har blitt splittet. En skilsmisse er sjelden lykkelig. Den er ofte nødvendig og god, men sjelden lykkelig.

Det er DA man trenger at noen framsnakker deg.


Jeg syns alle som går gjennom en skilsmisse eller opplever noe annet traumatisk i livet skulle få et sammenbrudd på blå resept. Så kunne alle rundt nikke og smile til hverandre mens de tenkte at hun blir nok seg selv snart. Vi får rekke ut en usynlig hånd og være der til sammenbruddet er over.


Jeg skulle gjerne hatt et sånt sammenbrudd på blå resept når jeg ble skilt. Jeg hadde sammenbruddet, men det var ikke helt godkjent.


Har jeg gitt opp noen når de går gjennom en tøff periode? Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det. Isåfall vet jeg bedre nå. En tung, men god erfaring.

Jeg håper jeg er rausere med mine venner skulle noen andre havne i samme situasjon.


"Hos meg skal du få et sammenbrudd på blå respet - hilsen en venn"

Er vi så rike i det landet her at vi kan ta oss råd til å miste gode venner på veien? Er vi så opptatt av oss selv at vi ikke tåler at andre sliter og har det vanskelig en periode av livet?


Jeg prøver å ikke være skadefro, men jeg skal innrømme at jeg noen ganger har tenkt om noe:

Karma..

Men dukker de opp når de selv sliter skal de selvfølgelig få en klem, sjokolade og et sammenbrudd på blå resept. Kanskje to til og med..


Følg meg gjerne på instagram for oppdateringer @evaarnesen1


Nyt sommeren med de som setter pris på deg for den du er.




86 visninger
  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • Black Pinterest Icon
  • Black Twitter Icon
  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • Black Pinterest Icon
  • Black Twitter Icon